Copyright 2007-2012
Built with Indexhibit

Essay av Kenneth Pettersen
Publisert 24.12.16




IS THIS REAL LIFE?

1

Etter å ha lest Frode Helmich Pedersens "Mot en post-litterær tilstand?" i det nye Vinduet blir jeg usikker på dette… Å åpne et .pages-dokument, og skrive "en kronikk", er det det riktige? Biter jeg på kroken? For teksten er selvfølgelig overtydelig, teksten er selvfølgelig hyperbolsk, den troller frem reaksjoner. Never go full Espedal, tenker jeg og stopper å skrive. Samtidig er det flere poeng i teksten, som tydelig viser det man bare kan skimte i andre tekster som er kritiske til virkelighetslitteraturen. Kanskje er det "verdt det" å skrive noe i den forbindelse?

1

To ting diskuteres i Helmich Pedersens tekst: (a) Enkelte forfatteres manglende evne til etisk refleksjon rundt å bruke modeller fra virkeligheten og (b) forfattere som skriver litteratur om eget liv, uten å gi det "litterær" form. Det finnes naturligvis forbindelseslinjer mellom disse to fenomenene, altså: flere forfattere gjør sikkert begge deler, men i teksten låner de negativt formulerte fenomenene hverandres tyngde for å gi Helmich Pedersens meninger større vekt. "Det er ikke lenger språkarbeidet som er hovedpoenget", skriver Helmich Pedersen om virkelighetsforfatterne, "men den skånselløse selvutleveringen, som også innebærer utleveringen av mennesker som står forfatteren nær". Når Helmich Pedersen diskuterer litteratur av "høy kunstnerisk kvalitet" (for eksempel Mann og Bellmann) må moralske overtramp kunne overses i lesningen, mens verk av lavere kunstnerisk kvalitet, særlig virkelighetsforfatterne, må utøve mer moralsk forsiktighet. Jeg opplever Helmich Pedersen som lite overbevisende, for det er ikke utleveringen av andre som er hans hovedanliggende. Det er når han skriver om den "skånselløse selvutleveringen" temperaturen øker. Han puster og peser når han skriver om de tekstene med språk som "ikke skiller seg nevneverdig fra det vi bruker i e-poster eller på Facebook", som "ikke lar seg vurdere ut fra litterære målestokker, men i stedet må møtes med en klem samt et lettere beskjemmet ‘thanks for sharing’". Da jeg leser dette, forestiller jeg meg hvite menn som pusher femti, de som kommenterer nyhetsartikler om nakenbilder på avveie på nettet med "hvorfor måtte disse jentene ta disse bildene i utgangspunktet?". Med "Mot en post-litterær tilstand" har Helmich Pedersen blitt den mest prominente representanten for slutshaming av virkelighetsforfatterne. Under det høyverdige dekket at han egentlig er mest opptatt av de stakkars ofrene for virkelighets-litteraturens umoralske eskapader, suckerpuncher han virkelighets-forfatternes trashy, selvopptatte skriblerier. På samme måte som de nevnte hvite, gamle mennene utgir seg for å være opptatt av disse jentenes ve og vel, med en dårlig skjult konservativ selfie-forakt som egentlig motivasjon for engasjementet. At Helmich Pedersens estetiske reservasjoner først kommer mot slutten av teksten, tenker jeg er naturlig: Han har jobbet frem en liksom-moralsk selvrettferdig harme over denne utleveringen av andre, før han kan hamre inn det siste, det viktigste, argumentet, som sikkert vil gi han masse poeng blant meningsfeller: Virkelighetsforfatterne er en gjeng "Knausgård-epigoner" uten "nevneverdig forankring til den litterære tradisjonen". Han unngå å snakke konkret, om hvilke verk/forfattere han mener, og vil heller snakke i store bokstaver om LITTERATUREN. For Frodes kamerater er det åpenbart hvem han snakker om.

1

Og det fremstår kanskje "friskt" å si at bøker "litterært sett" er "vanskelige å forsvare" eller at bok A har "større litterær verdi" enn bok B, men Helmich Pedersen argumenterer fattig. Han nedvurderer språket "vi bruker i e-poster eller på Facebook", som han mener befinner seg i en eller annen "ulitterær" sfære. Har det slått ham at det er han som mangler verktøyene for å analysere disse språkformene, disse teknologiene, litterært, og er nødt til å ty til begreper som "ulitterært" for å beskrive dem? Når Helmich Pedersen, nedsettende, har lyst til å si "thanks for sharing" til virkelighetsforfatterne, prøver han å lukke munnen deres, slik kommentarfeltet lukker munnen på jentene med nakenfotos. Har han tenkt på at nettopp "sharing" er en del av poenget, som han har mistet? I en kultur vi ser en massiv utbredelse, en delingsøkonomi, av bilder, video, leilighet, bil og også, og kanskje i størst grad: tekst, vil det jo være helt naturlig at språkarbeiderne forsker i disse formene. Når skriftspråket, gjennom chatter, gjennom e-poster, blogger og mikroblogger, spres og produseres og forandres i helt upresedentert skala, må det vel forventes at forfatterne berører dette, for eksempel ved å skrive bøker i språk som minner om e-poster. Hvis vi forutsetter at poeter skal undersøke språk og at måten tekst konsumeres og produseres gjør noe med lese- og skriveerfaringen, betyr den nettbaserte demokratiseringen av tekstproduksjon og -konsumering at poeters oppgave er å undersøke nye de nye formene for tekst som oppstår på nett. Det er ikke bare en lek (selv om det også er det) når forkortelser og skrivefeil fra chatloggen på Facebook dukker opp i litterære tidsskrifter, eller når redigerte twitterkontoer blir remarkedsført som diktsamlinger. Da den amerikanske forfatteren Tao Lin i et intervju med SVT omtaler sin litterære praksis, inkluderer han e-poster, tweets, til og med sine egne unedskrevne drømmer. Mens Helmich Pedersen nedlatende snakker om dette som at forfatterene er "dømt til å bli tilskuere til eget liv", "inautentiske" (og til og med "potensielt" "umoralske" og "hensynsløse"), tenker jeg Lins grenseløse litteratur-definisjon vil være umiddelbart gjenkjennelig for digital natives: Alt kan bli en facebook-status, en .gif, en relatable internett-meme. Skånselløs selvutlevering. Jeg underkjenner ikke at mange av forfatterne som skriver i dag, i stor grad kan være ufrivillige deltakere i en delingskultur, heller enn aktive og kritiske tilskuere - det er kanskje ideelt med en blanding? - men jeg tror kritikere som Helmich Pedersen, med ferdigdefinerte forestillinger om "det litterære", ikke vil få med seg hva unge forfattere (skandinaviske representanter kan være Anna Axfors, Caspar Eric og Ingvild Lothe), som aktivt bruker selvfremstillinger vi kjenner fra Facebook-chat eller e-post-utvekslinger i litterær øyemed, gjør. At personer som tilsynelatende snakker på den store litteraturens vegne, er de som stivner den aller mest, er uansett ikke overraskende. En pappa som forteller oss å være forsiktig med nettbruken. Thanks for sharing, Frode.

1